De fleste varslere i helsevesenet kan fortelle om hva de ble utsatt for som varslere, og represaliene i etterkant som faktisk kan ta fra den enkelte hele livet. Med hele livet så mener jeg bokstavelig talt det. Jeg kan nesten på dagen huske hvordan jeg ble fratatt mitt gamle liv, og fikk det erstattet med et mareritt. Som leder på et lite sykehus, og som sykehusets eneste representant i ledergruppa, kan jeg beskrive som så mange andre fra små sykehus, en hverdag som handler om å sloss mot vindmøller. Vi leder/ledet blomstrende bedrifter, faglige dyktige ansatte, fornøyde pasienter og ikke minst sykehus med høy faglig standard og kvalitet, som på Rjukan ikke bare ivaretok tryggheten til Tinn, Tokke og Vinjes beboere, men også alle turistene i det samme nedslagsfeltet.
Min jobb ble med tiden mer vinklet mot å være sykehusets representant som informerte og inviterte fagfolk/politikere og andre til å med egne øyne observere og sette seg inn i den egentlige sannheten om Rjukan sykehus, som var noe helt annet enn den “sannheten” foretak ledelsen og fagfolk fra “større” sykehus i Telemark (som aldri hadde satt sine bein på Rjukan sykehus), kunne informere om. Dette var selvfølgelig en stilletiende bestilling fra ledelsen om at Rjukan sykehus skal vi på sikt få lagt ned, og alle midler i så henseende var tillatt.
I februar 2011 leser vi i lokalavisa at Direktøren ville gjøre store endringer på sykehuset, og han ønsket ingen innsigelser på den avgjørelsen. Journalisten fra avisa ringte meg og ba om en kommentar på Direktørens uttalelser, og mitt svar var at jeg reagerte på at dette var informasjon vi ledere, tillitsvalgte og ansatte fikk gjennom media, og at jeg var bekymret for at det forslaget vi ikke visste hva inneholdt, ville være med på å fjerne sykehusets bærebjelker som igjen var starten på en styrt nedleggelse av sykehuset.
Med den uttalelsen ble mitt liv forandret. Jeg ble en “illojal” ansatt og det ble satt i verk et ganske stort og mektig apparat for å få meg fjernet, og det skulle skje raskt. Jeg hadde nemlig skapt “angst og utrygghet” hos ansatte og hos befolkningen generelt med min uttalelse fikk jeg beskjed om, og jeg svarte at den angsten og utryggheten var det nok ikke jeg som sto for, snarere sykehusledelsen.
Jeg kunne skrevet flere bøker om represaliene jeg ble utsatt for, men begrenser meg til å fortelle at de var mange, de var utspekulerte og de kom i rask rekkefølge.
Jeg leste i denne perioden i lokalavisa at det hadde vært et allmøte på sykehuset 24 februar 2011, hvor pressen var tilstede. Der ble det opplyst fra Sykehusdirektøren om at Åsne Linnerud var ute av ledelsen, og var “blitt en personalsak”. Jeg vet ikke hvorfor og av hvilken grunn jeg var “blitt en personalsak”, det visste heller ingen andre, men uansett mitt liv ble aldri det samme igjen.
I denne perioden hadde jeg kontakt med NSF i Telemark og NSF sin representant i STHF. Det kom raskt en konklusjon om at denne saken måtte juridisk avdeling i NSF. ta seg av. Jeg hadde flere telefoner og samtaler med NSF. i denne perioden, og spurte spesifikt om juridisk avdeling hadde spesialkompetanse på sykepleie ledere. Fikk ingen respons på dette spørsmålet, det virket som de ikke oppfattet dette som en reell problemstilling, og jeg fikk heller ikke noe svar på om de hadde hatt mange saker hvor sykehusledere var blitt sparket/fjernet?
Jeg hadde bistand i en periode fra NSF, men i en slik Kafka prosess, hvor så mye tyngde/penger og makt ble lagt inn fra sykehusledelsen i STHF, så hadde jeg en følelse av at NSF. på et ganske tidlig tidspunkt egentlig “bakket ut”. De mente jeg vanskelig ville vinne en rettsak uansett og at de rådet meg til ikke å gå rettens vei. Jeg var livredd/rasende og fortvilet om hverandre, men ba etterhvert likevel NSF. om å ta denne saken til retten. Da fikk jeg erfare en annen og mindre sympatisk side av NSF,og tonen ble over natten lite hyggelig og jeg følte meg nedverdiget også av NSF. og de avviste også å kjøre min sak i retten.
Jeg skaffet egen advokat, jeg var faktisk skikkelig redd på det tidspunktet, fordi NSF. hadde gitt sykehusledelsen et signal om at jeg var fritt vilt uten noen form for beskyttelse, noe sykehusledelsen benyttet seg av. Det endte etter hvert med at Jeg betalte egen advokat, fikk “en slags” jobb i sykehuset, tapte mye penger, og følte jeg hadde solgt sjela mi.
I 2010/2011/2012 var ikke varsling et så aktuelt tema som i dag, og arbeidsgiver opplyste flere ganger om jeg var da virkelig ingen varsler, kun en ansatt man ikke kunne bruke lenger, og NSF. ville heller ikke operere med varslerbegrepet i denne saken. Dette er nemlig sakens kjerne, at arbeidsgiver vil gå langt for at ikke den ansatte skal få varsler status, så kan de enkelt fjerne vedkommende (som selvfølgelig ikke blir fjernet for å ha varslet om kritikkverdige forhold), men blir fjernet fordi de ikke har bruk for vedkommende lenger, eller vedkommende mangler egnethet/kompetanse osv. her er kreativiteten stor. Så når man ikke har varsler status har man heller ikke rett på varsler vern, så er det problemet løst.
Politiets Fellesforbund v. Sigve Bolstad går nå ut og advarer sine medlemmer mot å varsle, fordi varsleren i realiteten ikke har noe vern. NSF. derimot v. leder Eli Gunhild By oppfordrer sine medlemmer til å varsle uansett.
Hvordan kan NSF, anbefale at vi sykepleiere skal gi opp det livet vi en gang kjente ved å varsle, når de selv ikke har tatt innover seg begrepet varsling og fryktkultur? Jeg har skrevet flere brev, sendt flere mailer til NSF. v. leder for å forklare og be om at de faktisk setter seg inn i min situasjon og hører min varsler historie. At deres håndtering av arbeidsgivers trakkasering av meg gjorde meg fullstendig rettsløs. Svaret fra NSF. har vært en øredøvende taushet. Eli Gunhild By, ikke be oss sykepleiere om å gi opp livene våre, når dere som vår fagorganisasjon snur ryggen til oss og viser oss en kald skulder når livet rakner fordi man gjør det man er satt til som sykepleier, leder og medmenneske.
Til opplysning ble Rjukan sykehus bestemt lagt ned 11. desember 2013. Det har vært en stygg prosess uten spilleregler fra ledelsen, og ansatte og innbyggere har betalt en høy pris, og prosessen har skapt en stor politikerforakt. Det jeg fikk mye av mitt og mine barns liv skadet for, var at jeg forsøkte å etterleve NSF. sine kjerneverdier som er TYDELIG, STOLT og MODIG.
helsevarsleren 